Og snipp snapp snute...

Jeg er tilbake i Bergen. Og har akkurat endret min "nåværende by" på facebook. Med andre ord, så skal jeg ikke tilbake til Ørsta på en litt for lang stund. Sånn føles det nå. Rart. Akkurat rart var det det var å prøve å sovne i går kveld. Det var faktisk litt ensomt. Og rart fordi jeg sannsynligvis aldri skal dele territorium med en venninne igjen på den samme måten som jeg har gjort de siste 9 månedene. Ja, for det var nesten sånn at det gikk en usynlig strek midt gjennom miniatyrrommet vårt og jeg ble alltid like irritert over den sokken Kathrine aldri klarte å fjerne fra MIN side av rommet. Helt til jeg én uke senere oppdaget at det var min sokk.. En typisk hverdagssituasjon på rom 301.

Oppslagstavlen vår ble til i løpet av året takket være fine brev, kort, bilder og "Godkjent" lapper fra selveste Alfhild, vår pratsomme internat-mamma. Det var litt vemodig å rydde den ned. I går så rommet nok en gang ut slik som det gjorde 27.august 2011. Det var et merkelig syn. Det er rart å tenke på at det kanskje er kommet noen sommergjester som bor på rommet mitt allerede. MITT rom!

Da jeg lukket øynene i går flimret det under øyelokkene av fine øyeblikk og ord fra det siste døgnet på skolen. Jeg fikk med andre ord ikke sove med det første. Den siste uken bestod av kos, kos og en god dose kos til. Jeg er blitt ganske kosete av meg.
Som her, da vi nøt en hel dag i en det nærmeste man kommer en park på Søre Sunnmøre, nemlig Volda campingplass, med hele skolen en av de siste dagene. Helledussen så koselig. Jeg lengter tilbake allerede og blir nesten litt vemodig av dette bildet.

 Takk for meg. Og takk for et tipptopp år! Som en kamerat av meg sa, og jeg syns det oppsummerte året ganske fint; "Jeg har hatt et ganske fint liv. Men dette må være det beste året hittil."

Hvite fjell og hvite vidder

Sånn. Der har du advarselen. Advarselen om at dette er et innlegg du kommer til å bli misunnelig av. Jeg har nemlig vært på fjellet. Og det var de fineste vær- og vindforhold jeg har opplevd noensinne, og jeg innrømmer gjerne at jeg er heldig hvis jeg får oppleve en sånn tur igjen.
Tirsdag morgen. Trøtt og tunglesset har vi blitt jaget opp en time tidligere enn planlagt. En lur lærer oppdaget nemlig 23.30 kvelden før at det bare var 3-4 kolonner daglig på Strynefjellet pga vedlikeholdsarbeid. Til tross for en tidlig start var det duket for råkjøring, og det endte med at én av tre biler rakk kolonnen. Mens jeg og 15 andre hadde allverdens tid til å spankulere de 14 kilometerne over vidden fra Grotli til Danskehytta i strålende sol og null vind, måtte en litt mindre fornøyd gjeng på andre siden av fjellet måtte slå seg ned utenfor Joker og smøre seg med tålmodighet. I tre timer.

 Det er ikke hver dag du kan gå så langt til fjells, i -10 grader og bare ulltrøye. Jeg mollkoste meg.

Etter hvert fyltes hytten opp, og til tross for litt uforutsette hindringer var alle fornøyd. Ingen kunne klage etter en sånn dag.
Onsdagen var dagen du kunne velge. Vi som verken hadde gnagsår eller vondt i viljen og gledet oss til mer ski i fineværet gikk på topptur til Storefjellet, 1821moh. (okei, så vi begynte på 1400-og-noen meter. Men det skal ikke mer enn litt motvind til, før det føles som noen hundre meter ekstra)

Sukkertoppen midt i bildet var målet vårt, sett fra vinduet på hytta samme morgen.

 Vi kunne se sukkertoppen fra vinduet, og det var jo bare å følge den der ryggen rett fram. Selvfølgelig er det jo aldri sånn. Dessuten hadde vinden tatt seg opp i løpet av natten og noen nytelsestur ble det ikke akkurat. Vi brukte omtrent fem timer frem og tilbake, og hadde ca ti minutters pause. Jeg rakk såvidt å ta et bilde på toppen, før vi la på sprang ned i lunere strøk. Men solen skinte, og jammen var det nok en fin tur.

Toppen! 

Torsdag var vi slitne, og begynte tidlig for å være sikker på å rekke siste kolonne 17.15. Det klarte vi med grei margin, selv med litt halvskadde folk i gruppen. Jeg hadde i løpet av turen anskaffet meg verdens største blemme under fotbuen, men det var ikke verre enn at det var veldig overkommelig med tre gnagsårplaster og noe så genialt om sitteunderlag under foten (men det må nevnes at jeg sliter med å komme meg oppi andre sko en de limegrønne crocsene mine for øyeblikket).
Forresten var hjemturen såpass bra beregnet at to av tre biler kom 7 minutter for sent til 13.30 kolonnen, og dermed måtte vente i to og en halv time. Jeg var selvsagt  i én av de to, og på denne siden av fjellet var det selvfølgelig ingen Jokerbutikk å raste på. Tidsfordriv er heldigvis noe folkehøyskoleelever er usedvanlige flinke på.

Siden sist har jeg hatt påskeferie...

Siden sist har jeg hatt påskeferie. Og nå er jeg tilbake i Ørsta. Så langt har jeg bare sett strekningen fra busstoppet og bort til skolen. Men så har jeg heller brukt tiden på å hilse på kjente fjes jeg ikke har sett på nesten to måneder, framfor å få bekreftet at lite har skjedd her siden sist. Eller jo, det har jo tydeligvis skjedd en del i løpet av påskeferien i følge de ansatte. Jeg velger å tvile litt. Det hadde snødd en meter dagen etter at vi reiste, og skrytende-lærer-nummer-1 har visstnok gått på ski hver dag. Historie nummer to var at det kom maks 60 centimeter, og dette på bondalseidet, som faktisk er et stykke på fjellet herfra. Uansett, snø eller ikke i påsken; nå er det ingenting igjen. Det eneste tegn på at det kan ha vært nedbør i form av snø er den lave temperaturen, og det liker jeg ikke. Nå skal det bli vår her i lavlandet. Basta!
Se her; Hvitveisen har dukket opp på hytta. Det må bare være et bra tegn.

Nok om det. Påsken har vært flott! Det ble mye krim, kvikk lunsj og kos. Helt etter min smak.

 I år kom til og med påskeliljene tidsnok. Fantastisk! Og det var så vidt vi fikk plukke ned tre stykker til borddekking.

Til sist en liten oppsummering av før-påske-sykkelturen vår. Det var noen harde mil på sykkelsetet. Som jeg kanskje har nevnt før, er jeg og sykkelsetet mitt ikke de besteste av venner. Så, fem mil setet ble nok for en dag. Etter det orket vi ikke trynet av hverandre på en stund. Så jeg satte i gang med alle andre nødvendige overnatting-forberedelser. Jeg deltok aktivt i å sette opp lavoer. Stort sett ble jeg plassert til å holde i tråder mens alle andre løp på kryss og tvers og dro her og der. Jeg tok hintet og ble stående med trådene helt til en tok de ut av hendene mine og synkronisert talte til tre med en på motsatt side. Da dette gikk skeis et par ganger ble det litt amper stemning, men plutselig stod der to lavoer i sin all prakt midt på jordet og vi ble mildt sagt veldig høy på pæra.

 Først da kjente vi at magen var tom, og løp ned til kjøkkengjengen som styrte med mat og bål nede i fjæra.

 Mett ble vi! Det er kanskje ikke så rart, med tanke på vår strategisk plasserte leir, som nærmeste nabo til internatlederen og reservemammaen på skolen. Etter vi hadde spist oss en tre-retters med både bogskinke, selvfisket torsk og stekt banan med sjokolade kom en varm sjokoladekake seilende. Herregud vi er så bortskjemt.

Vi satt med bålet den kvelden til all veden var brukt opp, og våknet neste morgen i en kjølig regnstorm. Ikke så kjekt, så da var det bare å komme seg fortest mulig hjem. brr. Jeg tror aldri jeg har vært så klar for ferie som jeg var i det øyeblikket. 

Det er bare på folkehøyskole at man kan venne seg til (u)vanen å kjøpe smågodt på en mandagsettermiddag. Og deretter ta bilde av det. Men nå er det snart påske, og jeg gleder meg.

Først skal jeg bare ha årets første utedøgn med sykling, kajakk, bålkos og telt. Og som jeg gleder meg. Snakkes.

Vårtegn

Det er vår allerede. Dette er nok med god margin den korteste vinteren jeg har opplevd, med en usedvanlig mild og snøfattig vinter i tillegg til én måned i Egypt. Men nå som våren er her kjenner jeg at jeg ikke vil ha mer vinter. De siste to ukene har jeg forøvrig vært andre steder enn her i Ørsta og fått vinter så det holder. 4 dager i Stranda mettet meg på slalom, og deretter 6 dager på Bjorli som ble slitsomt på andre måter. Som instruktør under en aktivitetsuke for psykisk og fysisk funksjonshemmede, kan det til tider bli en utfordring for tålmodigheten, men det har også vært en av de meste givende ukene hele året. Det skal nevnes at jeg ble mett på det også!

OK+ utsikt fra toppen av trekket og ned mot Stranda sentrum. 

I går var det sol ute da jeg stod opp. Så da kjøpte vi en kopp kaffi på sunnmøres beste kaffibar og la oss strak på kaien. På vei hjem plukket vi hestehov. Et sikkert vårtegn.

Deretter bakte vi boller til alle de 35 elevene vi er på skolen for tiden. Og når Bergen er sjefen blir det selvfølgelig skillingsboller. Stor suksess! 

I dag var det sol da jeg våknet. Som den fødte vestlendingen jeg er, vet jeg å utnytte finværsdager, er ikke hverdagskost det. Så jeg løp og gikk meg en laag tur. Ruten viste seg å være litt mindre vintervennlig enn jeg hadde tenkt på. Men med litt vilje kom jeg meg over både snøskred (i flertall) og elven. Jeg tok ikke samme vei tilbake. Etter middag satt jeg meg i solveggen og der ble jeg sittende med godt selskap av både bok og kjente i over tre timer. En grei helgeavslutning.

En liten teknisk stopp for å tørke ulvangene måtte til i dag. Men det gjorde
ingenting i DET været. 

VEKESUM

Mandag 27. februar. Ni grader og styrtregn. Det var ikke akkurat hallelujahstemning i leiren og spesielt østlendingene som kom fra 10 minusgrader og sol i vinterferien ble grinete. Den typiske vestlandsvinteren la godt til rette for skismurningsteori og egentrening. Jeg, spesielt var fornøyd med å endelig ha fått tildelt den prestisjefulle kjøkkentjenesten; to uker med borddekning, oppvask og ikke minst te-drikking i litt for store doser. Tidspunktet er kanskje det beste av alle ukene i året, med to klasser på utenlandsreise går alt så mye raskere. Behageligere kunne det skjeldent bli.
Da regnet hadde gjort sin del og vasket vekk all snøen i gatene, kom solen fram på fredag og sørget for enda mer grining, denne gang over de planlagte inneaktivitetene - i dét været! Jeg kom meg ikke ut døren før langt forbi middagstid. Men det var ganske så fint det også.

Fredag viste seg å bli den fineste dagen i uken, bittert nok, men lørdag ble likevel den beste. Det ble nok en topptur uten topp, men været gjorde sitt og jeg var storfornøyd. Med påskeføre i et heftig bratt parti måtte jeg til slutt si stopp. Knallhard skare og en viss dose selvinnsikt tvang meg til å snu. Etter en liten matbit i solskinnet var det av med skiene og trasking de første 150 høydemeterne. Deretter fikk plogemuskelen kjørt seg i preparerte løyper, og jeg kjenner at lysken er på nippet til å rive seg hvis jeg foretar meg noe sprell i dag. Alt i alt: En nydelig tur!

Se så fornøyd!

Ikke vanskelig å bli sjarmert sunnmørsk alpeutsikt.

Jenter på tur!

Vi følte oss som polfarere der vi trasket bortover. Fire jenter på ski i stummende mørke med tung oppakning. Vi skulle ikke langt, bare noen hundre meter i lysløypen (som forøvrig ikke hadde lys) og bort til igloen vår, nattens oppholdsrom. Amatøren som jeg er, hadde jeg fortsatt blå swix under skiene fra tidligere på dagen, og gikk tilslutt på stylter. Heldigvis skulle vi ikke så langt.

Silhuetten av kveldens overnattingsplass

En blanding av adrenalin og lav komfort ga ikke optimale soveforhold, men det er absolutt noe alle bør prøve. Jeg sov lite, men det er da meningen også.

Dørskilt må til!

I dag tidlig stod vi opp og fikk fyr i et bål, men det varte ikke lenge nok til å få stekt ferdig pinnebrødene vi hadde gledet oss til. Så da ble det et lite stykke varm pinnebrøddeig til frokost. Til tross for et enormt frokost-potensial, hadde bare det dumme bålet tatt seg opp, var det ikke det verste jeg har smakt. Så det ble faktisk en OK start på dagen!

Bålet ser lovende ut, med "hytten" i bakgrunnen.

Så skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før.Litt for min egen hukommelses skyld, og litt til inspirasjon. (En delvis hjemmelagd) oppskrift til dagens frokost (derfor også litt upresist):

Ost og Skinke- Pinnebrød
til ca 10-15 pinnebrød.

400 g hvetemel
100 g havregryn
2 ss sukker
1 dl olje
ca 2-3 dl lunkent vann
1 ts salt
2 ts bakepulver
skinke i biter
ost i biter
oregano


Bland det tørre og tilsett det våte og ønsket mengde skinke og ost. Elt til en jevn deig. Ta det med i sekken og grill det på bålet. Smaker som pizza!

Pinnebrød-kvister. Essensielt på tur.

Hverdagen

Endelig har jeg avsluttet Egypt-kapittelet for denne gang, og kan med god samvittighet gå tilbake til hverdagen. For her er det fullt fres som vanlig. Hele forrige uke var det Blandaball, og jeg var så heldig å få være med på den helt nye linjen på skolen, nemlig ski-linjen! Var veldig giret på det etter å ha gått glipp av en hel måned med skiturer. ( Og det viser seg at det sannsynligvis var den fineste vintermåneden for dette året). Dermed fikk jeg prøvd meg på en topptur for første gang, telemark på mine såkalte fjellski. Jeg har i løpet av denne uken bygget opp en stygg mistanke om at jeg fikk disse skiene fordi noen syntes det var veldig morsomt. For å si det sånn, jeg har ingen bilder fra den nedturen. Men vet du hva? Det var faktisk vanvittig morsomt. Tror ikke jeg har ledd så mye av meg selv på lenge. Gleder meg til neste gang allerede.
SÅ, var det tilbake til den egentlige hverdagen.  Og det betydde i denne anledning, MER SKI OG SNØ. Fantastisk!
I dag nemlig, skulle vi ut og bygge iglo i snøen, og det i regnvær! Okei, så noen har så fint sagt at det var sludd, men hallo. Jeg, som en vaskeekte bergenser, vet godt hva sludd er, og dette var ikke i nærheten engang. Det kan kanskje kvalifisere  til tungt regn, lenger strekker jeg meg ikke. Uansett, vi delte oss inn i tre grupper, og som de konkurransemenneskene vi er var det selvfølgelig om å gjøre å lage den fineste igloen raskest. Vårt lag slo selvfølgelig knock out på de to andre lagene, som eneste lag som fullførte. Ett lag ga opp da de ble blendet av vår iglo, mens de andre prøvde seg på et tårn og kom ikke lenger enn til hoftene før de innså at slaget var tapt.

Premien var selvfølgelig å sove i igloen i natt. Vi takket høflig nei for denne gang.

Snakk om samarbeid!

 Så, da hadde vi nok en kveld å slå i hjel på skolen og noen kreative sjeler fant ut at vi kunne grille pinnebrød i peisen. Pinnebrød er blitt mye omtalt og lite spist i løpet av skoleåret, så jeg takket ikke nei.

 Har du noen gang smakt pinnebrød med sjokoladebiter i? Ikke jeg heller, før i dag. mmmm. Det fristet til snarlig gjentakelse.

Litt svidd må det være.

Jordan vet hvordan

Jammen har jeg vært i Jordan også. Da kan jeg krysse av det landet også på listen.
 Vi reiste fra Dahab forberedt på en lang reise. Av erfaring lærte vi fort a ting ikke alltid går helt på skinner i dette strøket, og i de fleste arabiske land opererer lokalbefolkningen med arabisk tid - litt sånn på måfå. Vi var tidlig ute og ombord på båten som skulle gå til Aqaba i Jordan. Nesten to timer forsinket gikk båten og vi var faktisk ganske positivt overrasket. Framme i Aqaba ventet en to timers kjøretur opp i fjellene og til det berømte Petra. Aldri hørt om det før? Det hadde ikke jeg heller, før i november. Fakta er at Petra er kåret til en av verdens syv nye underverker, og er en oldtidsby de fleste reiselystne burde seriøst vurdere som neste reisemål.

Vel framme var klokken nærmere midnatt og vi var klar for å finne hotell. I boblejakke og shorts løp vi i alle retninger og sjekket priser. Det lokale turistpolitiet hadde fanget opp et busslast med lettkledde turister som spradet rundt i gatene og ble oppriktig bekymret. Sjefen sjølv dukket opp, og læreren vår fikk et forklaringsproblem. Det endte med at de fotfulgte oss til vi fant et passende hotell. Det var faktisk like før vi ble sendt på glattcelle - for sikkerhets skyld. I stedet ble vi invitert på te til politisjefen neste kveld, og der skviste vi oss inn på selveste sjefskontoret og fikk en innføring i Jordans kultur og drakk te. Kulturforskjellen var større enn to timer med båt.

De to neste dagene tilbrakte vi på vandring i Petra.

Etter en kilometers vandring mellom stupbratte vegger på begge sider, åpnet det seg en plass og vi fikk se den første store attraksjonen med egne øyne. Og den var stor!

Skatt #1 : The Treasury

 Innhogde hjem, templer og gravkamre dekket alle fjellsider i hele området.

 Til og med trappetrinn var innhogd helt til toppen av de fleste fjell.

 Skatt #2, The Monastry. 800 trappetrinn opp og inn i fjellheimen dukket plutselig dette gigantiske byggverket opp rundt hjørnet. Wow-faktoren sprengte skalaen.

Siste natt tilbrakte vi Aqaba, en ganske uinteressant havneby. Noen prøvde å gå til Israel, som vi kunne se på fra stranden, men det gikk heller ikke an. Vi brukte dagen på å gå innom alle bakeriene i byen og få smaksprøver av diverse søtsaker.

Deretter fulgte siste kapittel på turen. Jeg var rimelig klar for å komme hjem, og rimelig lei av å reise da vi ankom Kairo etter en 14 timer lang reiser, 12 timer forsinket. Nå gjenstod den store moskeen i Kairo. Som faktisk ikke var så overveldende. Flott utenpå, lite pen inni. Og der ventet også et tv-team som ville intervjue oss om hvorfor vi hadde studert akkurat denne moskeen, og hva vi kunne om grunnleggeren. Vel, hun fikk ikke så mye fornuftig ut av en litt forfjamset gjeng som hadde glemt 90 % av det guiden fortalte fem minutter før. Jeg tror ikke vi imponerte.

Dermed var det duket for nok en reisedag. Men nå var rettet mot rolige, kalde, gode, gamle Norge, så det gjorde ikke så mye med 22 timer uten søvn.
Farvel Kairo.